Linkedin
Facebook
Email
more
Den 3. mai 2024 avsa Oslo tingrett en domsavgjørelse om gyldigheten av skattekontorets vedtak om et underskudd skyldes et interessefelleskap med selskap i samme konsern. Nærmere bestemt om det mellom uavhengige parter ville ha vært avtalt en «service charge» etter OECDs retningslinjer om internprising.
Skattekontorets vedtak
DHL Global Forwarding (Norway) AS (DGF Norway), eid av det tyske børsnoterte selskapet Deutsche Post AG, leverer tjenester innen luft-, sjø- og veifrakt i Norge og gikk med underskudd i Norge i 22 år. I årene fra 1998 til 2019 hadde underskuddet akkumulert seg til 215 millioner kroner. Tvistens kjerne var om inntekten til DGF Norway var redusert som følge av interessefellesskap med selskap i samme konsern, slik at det forelå skjønnsadgang for skattekontoret etter skatteloven § 13-1.
Etter skatteetatens oppfatning ble virksomheten i Norge oppretthold av strategiske grunner knyttet til konsernets behov for representasjon i Norge, og hvor DGF Norway ikke ble kompensert for at de isolert sett tapsbringende aktivitetene ble drevet videre. Mellom uavhengige parter ville det i et slik tilfelle etter statens syn vært avtalt en «service charge» etter OECDs retningslinjer om internprising. Skattekontorets vedtak medførte en økning i selskapets skattepliktige inntekt i årene fra 2014 til 2019 med til sammen 242 870 750 kroner.
Selskapets syn
DGF Norway mente at underskuddene ikke skyldes at Norge er et dårlig marked, har ugunstige kontraktsvilkår eller mangel på service charge, slik skatteetaten anførte, men derimot kommersielle forhold som lave fraktvolum, ugunstige markedsforhold i forbindelse med oljekrisen i 2014, samt et mislykket forsøk på å gjøre flyfrakt av krabber til en god forretning. Selskapet viste her til at de har hatt normale bruttomarginer på transporttjenester innen luftfrakt, sjøfrakt og veifrakt i de aktuelle årene, men unntak for satsingen på flyfrakt av sjømat. Selskapet argumenterte for at det ikke forelå grunnlag for å konstruere en tenkt service charge. De anførte at virksomheten i DGF Norway ble videreført med sikte på overskudd, og ikke at selskapet utførte en tapsbringende tjeneste for å gi andre i konsernselskapet noen fordel. Det ble også vist til at selskapet har hatt overskudd i de etterfølgende inntektsårene.
Tingrettens vurdering
Retten mente at staten ikke hadde ført tilstrekkelige bevis for at det i kontrollperioden hadde vært ytet konserninterne tjenester fra DGF Norway AS som ikke hadde vært priset etter armlengdeprinsippet. Som følge av dette mente retten at det ikke var rimelig og forsvarlig å anvende tilnærmingen om service charge, slik staten hadde gjort.
Retten presiserte videre at de ikke var enige med staten om at selskapets nytteverdi for konsernet var den eneste grunnen til at virksomheten fremdeles ble opprettholdt. Retten mente at det var like sannsynlig at forklaringen bak selskapets underskudd skyldes selskapets uventede kostnader, markedsmessige forhold, dårlig ledelse eller kombinasjoner av dette, og at dette var årsaken til at selskapet ikke hadde lykkes med det som i utgangspunktet hadde vært forretningsmessige strategier og beslutninger som ikke avvek fra armlengdeprinsippet.
Retten konkluderte på bakgrunn av dette med at det ikke forelå skjønnsadgang. DGF Norway AS fikk medhold i sitt krav. Skattekontorets vedtak om fastsettelse av skattepliktig inntekt for inntektsårene 2014 til 2019 for DGF Norway AS ble derfor opphevet.
Nærmere kommentarer
Saken er banebrytende i form av at dette er første gang skatteetaten etter vår kunnskap har begrunnet en inntektsøkning basert på manglende service charge fra andre konsernselskap.
Et eksempel på et service charge, er hvor et konsern produserer et omfattende spekter av varer for å være konkurransedyktige i markedet. Noen av produktene vil isolert sett være tapsbringende, selv om de er til nytte for konsernet. I et slik tilfelle skal en nærstående part som produserer tapsbringende produkter til konsernets nytte, tilordnes et service charge etter OECDs retningslinjer for internprising.
Etter statens syn, var DGF Norway sin nytteverdi for konsernet den eneste plausible forklaringen på at selskapet fortsatt eksisterte. Staten viste til at det var viktig for konsernet å ha representasjon i Norge fordi det globale nettverket var en kritisk suksessfaktor for konsernet. DGF Norway mente på sin side at underskuddene skyldes kommersielle forhold i Norge.
Tingretten fikk ikke tilstrekkelig dokumentert de faktiske forholdene som skatteetaten mente belyste nytteverdien for konsernet. For eksempel at frakt av sjømat, herunder eksport av levende krabbe fra Nord-Norge, ga mer fordelaktige priser på transport til og fra Asia. Retten la derfor til grunn at staten i dette tilfellet ikke hadde tilstrekkelig konkretisert og analysert transaksjonen som utgjorde grunnlaget for en «service charge» slik internprisingsreglene forutsetter.
Dommen viser at retten i saker om interessefellesskap legger tydelig vekt på bevisføring og konkretisering av nytteverdien for å kunne legge den til grunn. Det vil si om aktiviteten er av økonomisk eller kommersiell verdi for andre selskap i konsernet. Dersom skatteetaten mer konkret hadde kunnet påvise at andre konsernselskap tjente på etableringen i Norge i den aktuelle perioden, slik at interessefellesskapet hadde vært forklaringen på at det oppstår store underskudd i Norge, tror vi at retten kunne falt ned på et annet resultat. I stedet påviste DGF Norway at underskuddet skyldes kommersielle forhold i det norske selskapet.
Dommen er påanket av skatteetaten, slik at siste ord i denne saken er ikke sagt. Saken er etter vår oppfatning konkret og vi tror ikke den vil være til hinder for at skatteetaten i andre saker tar opp spørsmålet om det skal tilordnes et service charge i et norsk konsernselskap som går med vedvarende underskudd.
