Tap på fordring – foreligger det fradragsrett ved skattefastsettingen?

Skattemessig fradrag for tap på fordring er en problemstilling som hvert år er aktuell for mange skattytere ved innlevering av skattemeldingen. Selv om problemstillingen er svært praktisk, inneholder den likevel en kompleksitet som kan være lett å undervurdere. Det kan da være vel verdt å ha et bevisst forhold til hvilke vurderingstema og momenter som er avgjørende for fradragsretten. 

Innledning

Hvert år opplever et betydelig antall norske skattytere at fordringer går tapt, eller eventuelt at utsiktene til å oppnå dekning for en fordring er betydelig svekket. For disse skattyterne vil den skattemessige behandlingen av tap på fordring være en aktuell problemstilling, og en må da forholde seg til et regelverk som inneholder en rekke ulike vurderingstema, hvor det kan oppstå problemstillinger med høy kompleksitet.

Reglene er av stor praktisk betydning, da disse kommer til anvendelse for en rekke ulike fordringstyper, som bl.a. kan omfatte kundefordringer, krav på rentebetalinger eller fordring på eget aksjeselskap, så vel som lån mellom aksjeselskaper i og utenfor konsernforhold mv. For aksjeselskap har reglene størst betydning i tilfeller hvor kreditorselskapet ikke har en eierandel i debitorselskapet på 90 % eller mer, da det i 2011 ble innført en praktisk viktig avskjæringsregel for tap på fordring mellom nærstående selskap som omfattes av fritaksmetoden. Denne avskjæringsregelen gjelder likevel ikke for kundefordringer og enkelte andre fordringskategorier. 

Tap på fordring er også et vanlig tema for Skatteetatens løpende kontrollarbeid (bokettersyn mv.), samt også i Skatteklagenemndas behandling av skatteklager. Videre har ulike sider ved reglene om tap på fordring vært gjenstand for en omfattende behandling i domstolsapparatet, inkludert en lang rekke prinsipielle avgjørelser i Høyesterett. 

Samlet sett er spørsmålet om fradragsrett for tap på fordring en svært aktuell og «tidløs» problemstilling på skatterettens område, hvor det er vel verdt å ha et bevisst forhold til hvilke vurderingstema og momenter som er avgjørende for fradragsretten. Etter vår oppfatning kan det i mange tilfeller være lett å undervurdere de krav som bestemmelsen oppstiller for å kunne fradragsføre tap på fordring.

Den merverdiavgiftsrettslige vurderingen av fradragsrett for tap på fordringer kan avvike fra den skatterettslige, og må vurderes særskilt. I denne artikkelen er det den skatterettslige vurderingen som er temaet. 

Skattelovens regler om tap på fordring – utgangspunkter

Skattelovens regler om tap på fordring bygger på et grunnleggende skille mellom fordringstap som oppstår henholdsvis innenfor og utenfor virksomhet. Innenfor virksomhet er hovedregelen at en kan fradragsføre fordringstap som har tilknytning til denne, mens hovedregelen utenfor virksomhet er at fradragsrett ikke foreligger; typisk hvor den tapte fordringen har tilknytning til opptjening av passive (men like fullt skattepliktige) kapitalinntekter.

Fra disse utgangspunktene gjelder det flere unntaksregler i ulike retninger, bl.a. ved at det innenfor virksomhet som nevnt gjelder en begrensning i fradragsretten for tap på fordring mellom nærstående selskap (ved eierandel på 90 % eller mer). Utenfor virksomhet er det også gitt fradragsrett for visse særkategorier av fordringstap, bl.a. for fordringer som allerede er skattlagt som inntekt (som f.eks. et inntektsført utestående rentekrav).  

Fokus for denne artikkelen er de alminnelige hovedreglene om tap på fordring i virksomhet, hvor følgende vilkår må være oppfylt på tapstidspunktet for at fradragsrett for tap på fordring skal foreligge, jf. skatteloven § 6-2:

• Kreditor for fordringen må drive virksomhet i skattemessig forstand
• Den tapte fordringen må ha en tilstrekkelig tilknytning til kreditors virksomhet
• Fordringen må være endelig konstatert tapt

Samtlige vilkår må være oppfylt for at fradragsrett for tap på fordring skal foreligge for det aktuelle inntektsåret, og hvert av vilkårene innbefatter nærmere kriterier som må være tilfredsstilt.   

Kreditor for fordringen må drive «virksomhet» i skattemessig forstand

En grunnleggende forutsetning for at fradragsrett for tap på fordring skal foreligge, er som nevnt at kreditor for fordringen driver virksomhet i skattemessig forstand. Med virksomhet menes i denne sammenheng inntektsbringende aktivitet av en viss varighet og omfang, som et motstykke til henholdsvis passiv forvaltning av kapitalinteresser, tapsbringende aktiviteter, og arbeid som utføres for andres regning og risiko (typisk arbeid i et ansettelsesforhold). 

De alminnelige vilkårene for å anse en skattemessig virksomhet for å foreligge er at aktiviteten 

• er egnet til å gi overskudd
• drives for skattyters regning og risiko
• tar sikte på å ha en viss varighet
• har et visst omfang
   

Tradisjonelle eksempler på virksomhet kan være produksjon og salg av varer eller tjenester, som f.eks. produksjon og salg av materialer eller utstyr, eller omsetning av konsulenttjenester. 

I tillegg til slike tradisjonelle former for virksomhet vil også aktiv forvaltning og utvikling av ulike kapitalinteresser kunne kvalifisere som virksomhet etter skatteloven. Aktiviteten som utøves i tilknytning til kapitalgjenstanden representerer da en annen forvaltningsform – og gir gjerne mulighet for en større avkastning – enn et passivt innehav. 

Holdingselskaper

Ved spørsmål om det drives virksomhet i et aksjeselskap som ivaretar holdingfunksjoner, er det nettopp grensen mot passiv kapitalforvaltning som er den mest praktiske. 

Et nokså vanlig forekommende typetilfelle i den forbindelse er at det oppstår tap på lån som er ytet fra et aksjeselskap som ivaretar holdingfunksjoner, og hvor det kan stilles spørsmål om selskapet har hatt aktiviteter som går utover et ordinært/passivt innehav av aksjer og fordringer (som i utgangspunktet skattlegges etter reglene for kapital). Dersom holdingselskapets aktivitet kun består i en grunnleggende og lite intensiv administrasjon av aksjeinnehav og finansposter, vil aktiviteten ofte ha et utilstrekkelig omfang til å kvalifisere som skattemessig virksomhet. Dersom selskapet derimot også har aktiviteter utover ivaretakelse av grunnleggende holdingfunksjoner, og denne aktiviteten har et visst omfang, vil en klassifisering som virksomhet være mer aktuell.    

Aktuelle former for aktivitet vil her eksempelvis kunne være omsetning av tjenesteytelser mot nærstående eller eksterne kunder, eller investeringsaktivitet av et betydelig omfang (typisk rettet mot aksjer, finansielle instrumenter eller eiendom). Hvorvidt aktiviteten som er utøvd er tilstrekkelig til å etablere skattemessig virksomhet må vurderes skjønnsmessig i det enkelte tilfellet, hvor det særlig er aktivitetens omfang og varighet som står sentralt i vurderingen. 

Et ytterligere typetilfelle som kan omtales særskilt er utøvelse av utviklingsvirksomhet (også kalt venturevirksomhet) rettet mot et datterselskap eller et tilknyttet selskap. Situasjonen er her at én eller flere aksjonærer utøver en intensiv utviklingsaktivitet overfor et underliggende aksjeselskap med sikte på å skape en verdiøkning, som så tas ut i form av aksjeinntekter på et senere tidspunkt (utbytte eller realisasjonsgevinst). Verdiskapningen i datterselskapet vil da for en betydelig del skyldes eierens aktivitet, hvilket medfører at inntektene ikke har karakter av passiv avkastning fra en kapitalinvestering i aksjer. Det er stadfestet i flere Høyesterettsdommer at slik utviklingsaktivitet kan kvalifisere som skattemessig virksomhet, gitt at den har tilstrekkelig omfang og varighet¹. Grensen mot ordinær kapitalforvaltning vil her være flytende, og dersom utviklingsaktiviteten ikke anses for å innbefatte noe mer enn det som ligger i en ordinær utøvelse av aksjonærposisjonen, vil en falle tilbake på utgangspunktet om at det dreier seg om en ordinær kapitalforvaltning knyttet til aksjer, uten fradragsrett for tap på tilknyttede fordringer. Tap på fordring ved denne virksomhetsformen var gjerne enda mer aktuell før innføring av avskjæringsregelen for nærstående selskap, men da avskjæringsregelen først slår inn ved 90 % eierskap, er dette en virksomhetsform som fortsatt har betydelig aktualitet som et mulig grunnlag for tap på fordring. For øvrig er dette også en virksomhetsform som kan utøves av personlige aksjonærer, hvor avskjæringsregelen ikke kommer til anvendelse. 

Den tapte fordringen må ha en tilstrekkelig tilknytning til kreditors virksomhet

Dersom kreditor oppfyller kravet om å drive «virksomhet», er det et ytterligere krav at fordringen som er tapt har en tilstrekkelig tilknytning til kreditors virksomhet. Det grunnleggende rasjonalet  bak dette kravet er det samme som for andre fradragsberettigede kostnader, nemlig at fordringen – noe forenklet fremstilt –  må ha en slik tilknytning til virksomheten at den får karakter av en innsatsfaktor, som kan bidra til å fremme inntjening av inntekter i virksomheten.

Dersom fordringer mangler tilknytning til den aktuelle virksomheten aksepteres derimot ikke skattemessig fradrag for tap. Dette vil bl.a. være tilfellet dersom fordringen hovedsakelig er ytet av andre grunner enn å fremme egen virksomhet, f.eks. for å oppnå renteinntekter, eller for å finansiere ny virksomhet i et datterselskap, med mulighet for kapitalinntekter i form av utbytte eller aksjegevinst. 

Gjennom langvarig praksis i Høyesterett er tilknytningskravet formulert slik at fordringen må ha en «særlig og nær» tilknytning til kreditors virksomhet. Slik tilknytning vil for det første kunne foreligge dersom hovedmotivet med lånet har vært å oppnå fordeler for egen virksomhet. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom det ytes driftslån til et selskap som långiver har omsetning til, hvor finansiering av låntakers virksomhet igjen kan øke omsetningen eller skape andre fordeler for långiver. I denne vurderingen vil det være av sentral betydning om – og i hvilken grad – det kan påvises objektive holdepunkter for at lånefinansieringen av debitors aktiviteter var egnet til å skape positive virkninger for kreditors egen virksomhet, herunder om disse virkningene er av betydning sammenholdt med lånets størrelse. Dersom det ikke kan påvises holdepunkter for noen signifikante fordeler for egen virksomhet, vil det ofte være nærliggende å falle tilbake på at fordringen utgjør en alminnelig kapitalplassering.  

Videre kan tilstrekkelig tilknytning oppnås dersom kreditor er sterkt integrert i debitors virksomhet. I omtale i Skatte-ABC og i administrative uttalelser² fra Skatteetaten fremstår dette som et selvstendig og alternativt tilknytningskriterium, uavhengig av om hovedformålet med lånet har vært å skape fordeler for kreditors virksomhet. For at det skal foreligge særlig og nær tilknytning gjennom integrasjon mellom debitor og kreditor, må det påvises en aktivitet hos kreditor som klart går utover alminnelig utøvelse av aksjonærbeføyelser. Aktiviteten må utføres over tid, og være av vesentlig betydning for debitors løpende virksomhet. Etter rettspraksis og administrativ praksis vil relevant integrasjon typisk bestå av at kreditor involverer seg aktivt i debitors operative virksomhet, gjennom styring av investeringsvalg og strategi, finansiering og økonomistyring, kontraktsforhandlinger og markedsføring m.m. 

I en del tilfeller vil disse to kriteriene – sterk integrasjon og hovedformål om å oppnå fordeler for egen virksomhet – overlappe og være oppfylt samtidig, f.eks. ved at kreditors virksomhet er sterkt integrert med debitors virksomhet, samtidig som at debitors virksomhet gir grunnlag for omsetning eller andre fordeler for kreditor. I tilfeller hvor det er utøvd en intensiv utviklingsvirksomhet (venturevirksomhet) vil det gjerne også forholde seg slik at disse to kriteriene er oppfylt samtidig.

Fordringen må være endelig konstatert tapt

Et ytterligere vilkår for fradragsrett er at fordringen er endelig konstatert tapt. I dette ligger at det må være helt på det rene at fordringen er tapt – det må m.a.o. kunne påvises en endelig svikt i debitors betalingsevne. Dette kriteriet er avgjørende for om fradragsrett overhodet oppstår (oppofrelse), samt også for hvilket inntektsår fradragsretten skal tidfestes til. 

Det er ikke tilstrekkelig at debitors betalingsevne er svekket, dersom det ikke er utelukket at dekning for fordringen kan oppnås. For skattemessige formål vil det da kun foreligge en tapsrisiko, som ikke etablerer fradragsrett for kreditor. Det forhold at det eventuelt er foretatt en regnskapsmessig nedskrivning av fordringen er heller ikke tilstrekkelig i seg selv. I den utstrekning det foreligger en sikkerhetsrett/dekningsrett for fordringen, vil også dette være til hinder for at den kan anses endelig konstatert tapt. 

I forskrift til skatteloven er det oppstilt enkelte kvalifiserende begivenheter som gir grunnlag for å anse en fordring som endelig konstatert tapt

• det er foretatt tvangsinndriving eller inkasso som har vært forgjeves
• en kundefordring ikke er innfridd seks mnd. etter forfall til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier
• offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller vil gi fordringen dekning
• fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig

Flertallet av disse alternativene knytter seg til tilstedeværelsen eller utfallet av bestemte begivenheter i form av purring, inndrivelsestiltak eller insolvensbehandling. Ved vurdering av det siste alternativet «klart uerholdelig» skal en imidlertid ta i betraktning enhver omstendighet som kan kaste lys over betalingsevnen, som da skal måles opp mot lovens strenge krav til at dekningsmuligheten for fordringen er definitivt og endelig bortfalt. Denne vurderingen bygger dermed på et bredere faktuelt grunnlag, men bærer i seg et like strengt krav til manglende betalingsevne som de øvrige kriteriene. I den forbindelse kan en også merke seg at Finansdepartementet på nåværende tidspunkt har et høringsforslag³ under behandling hvor det foreslås presiseringer forskriftsteksten på dette punktet, bl.a. for å tydeliggjøre at det ikke gjelder noen lavere terskel for konstatering av tap etter alternativet for «uerholdelighet» enn for de øvrige alternativene i forskriften. 

Spørsmålet om en fordring ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig er for øvrig en praktisk problemstilling, da det ikke sjelden forholder seg slik at kreditor og debitor har en relasjon (og løpende dialog) som kan gjøre det mindre naturlig å foreta formelle inndrivelsesskritt. 

Relevante momenter i en vurdering av om en fordring er klart uerholdelig vil være ulike forhold ved debitorselskapets finansielle stilling og omkringliggende omstendigheter, herunder bl.a.

• fordringens størrelse
• debitors inntjening og tilgang på likviditet
• konkurrerende kreditorer, og eventuelle konkurrerende sikkerhetsretter med høyere prioritet
• nært forestående eller påbegynt insolvensbehandling hos debitor
• om debitorselskapet fortsatt er i drift, eller om virksomheten er innstilt 

Avslutningsvis under dette punktet kan det nevnes at en gjeldsettergivelse overfor et datterselskap ikke nødvendigvis medfører at en fordring må anses endelig konstatert tapt, da det i slike tilfeller kan oppstå spørsmål om ettergivelsen skjer for å sikre videre drift i datterselskapet og om kreditor i egenskap av aksjonær vil kunne få igjen det selskapet gir avkall på som kreditor. Det følger av flere høyesterettsdommer at tapsfradrag i en slik situasjon bare vil foreligge dersom det er helt på det rene at kreditor ikke vil kunne oppnå dekning for fordringsbeløpet gjennom aksjonærposisjonen. 

Enkelte utfordringer ved regelverket

I tillegg til den kompleksitet som generelt ligger i det enkelte hovedvilkår for fradragsrett for tap på fordring, foreligger det også noen ytterligere trekk ved reglene som kan være egnet til å skape uklarhet rundt skattyters fradragsrett, samt medføre risiko for feil og misforståelser. 

Vurderingene skal foretas for det enkelte skattesubjekt

En side ved reglene som er viktig å merke seg er at vilkårene for tap på fordring skal vurderes for det enkelte skattesubjekt, det vil si at kreditorselskapet selv må utøve den aktuelle virksomheten – samt oppfylle de øvrige vilkårene – for å oppnå fradragsrett. Dette er stadfestet gjennom langvarig praksis i Høyesterett, og innebærer bl.a. at det ikke er adgang til å se kreditorselskapet under ett med eventuelle konsernselskaper i relasjon til disse reglene. Ettersom et konsern i stor grad opptrer og fungerer som én økonomisk enhet i andre sammenhenger enn for skatteformål, kan denne løsningen fortone seg som lite intuitiv for mange.  

Dette er like fullt noe som må hensyntas, og prinsippet gir opphav til et typetilfelle som relativt ofte oppstår i praksis, nemlig at det innad i et konsern foreligger en aktivitet som kvalifiserer til virksomhet, men hvor det kan foreligge en uklarhet med hensyn til hvilket subjekt som har utøvd virksomheten. Bakgrunnen for dette kan f.eks. være at én eller flere personer innehar roller i flere ulike konsernselskap, og hvor grensen mellom aktivitet som utøves for de respektive selskapene er flytende. Det vil da kun være aktivitet som kan tilordnes kreditorselskapet som kan etablere virksomhet for dette, og som da kan gi fradragsrett for et fordringstap på dette selskapets hånd. I slike tilfeller vil det være av sentral betydning om det kan påvises objektive holdepunkter som knytter aktiviteten til et bestemt selskap (typisk dokumentbevis som lønnsslipper, selskapsdokumenter eller møtereferat e.l.), men i fravær av slike holdepunkter vil også andre objektive kjensgjerninger og omkringliggende omstendigheter kunne tjene som grunnlag for tilordningen. 

Et tilsvarende spørsmål kan oppstå hvor en personlig aksjonær har utøvd en aktivitet som kvalifiserer som virksomhet, men hvor det er uklart om denne aktiviteten er utøvd på vegne av selskapet (som ansatt eller styremedlem etc.), eller om aktiviteten er utøvd av aksjonæren som en personlig virksomhet. Hvilken tilordning som vil være gunstig for den skattepliktige avhenger her av om det aktuelle lånet er ytet fra aksjonæren personlig, eller fra aksjeselskapet. Tilsvarende som i konsernforhold vil her dokumentasjon og andre objektive holdepunkter være av sentral betydning for tilordningsspørsmålet.   

Samtlige vilkår må være oppfylt på tapstidspunktet

Et ytterligere trekk ved reglene er at samtlige vilkår for fradragsrett må være oppfylt på tidspunktet hvor det foreligger et endelig konstatert tap.  Dette gjelder både kravet om at kreditor driver virksomhet, og kravet om at fordringen må ha tilknytning til denne virksomheten. En utfordring i den forbindelse er at fordringens tilknytning til kreditors virksomhet kan stå i en ulik stilling på ulike tidspunkter i fordringens levetid. Et typisk tilfelle er i denne sammenheng at tilknytningen til egen virksomhet klart foreligger ved opprinnelsen av fordringen, mens det kan foreligge tvil om det foreligger en tilstrekkelig tilknytning til egen virksomhet på det senere tapstidspunktet. 

I Skatte-ABC⁴ er det over flere år indikert at lempelige løsninger kan tenkes i slike tilfeller, bl.a. ved at det er uttalt at «hvis skattyter etter at betydningen for virksomheten har opphørt har hatt små muligheter til å få igjen fordringens pålydende, vil tilknytningen til virksomheten normalt ikke anses brutt». Det er imidlertid uklart hvor grensene går, og i hvilken utstrekning rimelighetshensyn vil kunne begrunne et avvik fra hovedregelen om at vilkårene må være oppfylt på tapstidspunktet.

En særproblemstilling knyttet til at vilkårene skal vurderes på tapstidspunktet oppstår for kundefordringer, hvor det kan oppstå spørsmål om en fordring har endret karakter fra å være en kundefordring til å bli en ordinær fordring. Dette har særlig betydning der fordringen foreligger mellom nærstående parter hvor avskjæringsregelen gjelder, da slik avskjæring likevel ikke skal foretas for kundefordringer. Finansdepartementet har på nåværende tidspunkt et høringsforslag⁵ under behandling, hvor det foreslås at en kundefordring som ikke er innfridd innenfor 12 måneder automatisk skal bli å anse som en ordinær fordring, og dermed omfattes av avskjæringsregelen. Forslaget er omstridt, og det gjenstår å se om regelen vil bli innført, eventuelt med en lengre innfrielsesfrist. 

Ulikheter ved regnskapsmessig og skattemessig behandling av fordringer

Dersom en fordring går tapt, eller dersom utsiktene til å oppnå dekning for en fordring svekkes, vil dette – i tillegg til å aktualisere skattemessige problemstillinger – ha en regnskapsmessig konsekvens. Ved den regnskapsmessige behandlingen opererer man med et forsiktighetsprinsipp, som kan medføre at en fordring – helt eller delvis – må nedskrives for regnskapsmessige formål basert på sannsynligheten for at dekning oppnås. Terskelen for å nedskrive en fordring regnskapsmessig er lavere enn terskelen for å tapsføre en fordring skattemessig, hvilket innebærer at det i mange tilfeller kan oppstå forskjeller mellom den skattemessige og regnskapsmessige tidfestingen av et fordringstap.

Dersom en ikke har et tilstrekkelig bevisst forhold til forskjellen mellom de ulike prinsippene som gjelder i regnskapsmessig og skattemessig sammenheng, vil dette kunne lede til at fordringer skattemessig tas til fradrag på et tidligere tidspunkt enn det skattelovgivningen gir hjemmel for. En slik feil vil kunne lede til at inntektfastsettingen for det aktuelle inntektsåret må korrigeres, hvilket igjen kan innebære økonomisk tap i form av renter på skyldig skatt samt mulig ileggelse av tilleggsskatt.

Forskjellen mellom regnskapsmessig og skattemessig behandling av fordringer etablerer også en risiko for utilsiktede tekniske/skjematekniske feil i forbindelse med rapportering i skattemeldingen. Dette fordi skattemeldingen har en særlig funksjonalitet for å rapportere korrekte skattemessige virkninger knyttet til fordringer, hvor eventuelle forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier på fordringene utgjør en sentral størrelse.

Skjønnsmessige vurderingstema etablerer risiko for utilsiktede feil og ileggelse av tilleggsskatt

En ytterligere utfordring ved reglene om tap på fordring er at disse kan aktualisere utpreget skjønnsmessige vurderinger, herunder spørsmålet om det utøves en skattemessig virksomhet, om det foreligger en tilstrekkelig tilknytning mellom fordringen og egen virksomhet, og om en fordring er endelig konstatert tapt. I grensetilfeller kan det være lite som skiller et fradragsberettiget tap fra et ikke-fradragsberettiget tap, hvilket igjen kan gjøre det krevende for skattyterne å forutberegne sin rettsstilling.

Dersom det ved en kontroll fra skattemyndighetene skulle vise seg at det er foretatt en feilvurdering knyttet til ett eller flere vilkår for fradragsrett for tap på fordring, vil dette ha den konsekvens at det uriktig er krevd fradrag i skattemeldingen. Dersom det da ikke er gitt supplerende opplysninger knyttet til fradragsføringen, vil det regelmessig bli vurdert om det er grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt. 

Reglene om tilleggsskatt er direkte knyttet til opplysningsplikten som gjelder for alle skattytere, som igjen stiller krav til at all inntekt og formue tas med i skattemeldingen, og at skattyter ellers gir de opplysninger som er nødvendige for at riktig skatt skal kunne beregnes. Opplysningsplikten kan derfor medføre at en skattyter må inngi tilleggsopplysninger utover utfylling av skattemeldingens tallrubrikker, typisk i tilfeller hvor det kan være uklart om en kostnad eller et tap er fradragsberettiget.  Dersom det først er inngitt utilstrekkelige opplysninger og dette kunne ledet til en skattemessig fordel, er lovens utgangspunkt at tilleggsskatt skal ilegges – med andre ord ilegges tilleggsskatt på et tilnærmet objektivt grunnlag. Dette gjelder også ved helt utilsiktede feil, herunder i tilfeller hvor skattyter ikke har vært oppmerksom på at vurderingen av fradragsretten kunne være uriktig.

Normalt vil tilleggsskatt bli ilagt med 20 % av det skattebeløpet som har – eller kunne ha – blitt unnlatt beskatning som følge av opplysningssvikten. I tilfeller hvor det er grunnlag for ileggelse av skjerpet tilleggsskatt vil imidlertid den samlede tilleggsskatten kunne utgjøre opp til 60 %. 

Som en konsekvens av den omfattende opplysningsplikten som gjelder ved skattefastsettingen, samt den skjønnsmessige karakteren av vilkårene for fradrag for tap på fordring, vil det i mange tilfeller være nødvendig å levere utfyllende opplysninger om de faktiske forhold ved fordringstapet i et vedlegg til skattemeldingen. Skattyter vil da ivareta sin opplysningsplikt og unngå risiko for ileggelse av tilleggsskatt. 

Se også vår artikkel «Tilleggsskatt og unnskyldelige forhold», som redegjør for ulike unntak fra hovedreglene om ileggelse av tilleggsskatt:
 

Tilleggsskatt og unnskyldelige forhold 

RSM Advokatfirma bistår ofte i saker som gjelder tap på fordring, både i forbindelse med bokettersyn/kontroll fra Skatteetaten, klagesaker for Skatteklagenemnda og ved innlevering av skattemelding med vedlegg.

For å kunne foreta en presis vurdering av om det foreligger fradragsrett for tap på fordring, er det avgjørende å foreta en tilstrekkelig klarlegging av de relevante faktaforhold. Herunder er det kritisk at man har en tilstrekkelig detaljert forståelse av kreditors virksomhet, samt fordringens betydning og funksjon i virksomheten, gjennom hele fordringens levetid.

[1] Se Utv. 2015 s. 1365 (Rt. 2015 s. 628 (Solér) og Utv. 2017/1094 (HR-2017-628-A) (Thinggaard).

[2] Se Skatte-ABC 2024/2025 pkt. F-18-8.3.8 «Sterk integrasjon i debitors vikrksomhet» og uttalelse fra SKD 4. april 2012 i Utv. 2012/495.

[3] «Høring - fradragsrett for tap på fordring mellom nærstående mv.» av 14.05.2024, saksnr. 24/1346

[4] Se f.eks. Skatte-ABC 20024/2025 pkt. F-18-8.3.10 «Tidspunktet for vurderingen»

[5] «Høring - fradragsrett for tap på fordring mellom nærstående mv.» av 14.05.2024, saksnr. 24/1346